"Starheimsæter er de vare, mimoseaktige sinnsstemningenes dikter."
(Øystein Rottem i Norges Litteraturhistorie, Etterkrigslitteraturen bind 3, Cappelen 1998)
---
"I litteraturen har erindring og hukommelse stått sentralt i vårt århundre. Det er få uenige om. Og det er sterkt tematisert i den samtidige norske litteraturen. Ikke minst i poesien, som ikke er mitt emne her i dag. Hukommelsen er et sansenes sted, og gir derfor også svært gode setninger, som assosiasjoner ofte gir gode setninger til forfattere. Åpningsordene "Jeg husker..." er ekstremt ladede. De er hemmelige og troverdige, og hemmeligheter gir romaner intensitet.
I 1997 ga Hermann Starheimsæter, født 1950, ut romanen Som om eg ikkje hugsar. Dette er en roman om kjærlighet og identitet, som synes å holde Prousts formel Menneske = Hukommelse i hevd. Sitat: "Eg er eg. Eg hugsar." Starheimsæter utmerker seg også som en stor skildrer av naturen, noe det ikke er for mange som mestrer i dag. Jeg anbefaler i tillegg hans roman fra 93, den fotografiske Det trettande biletet.
(Tore Renberg i Tale for den samtidige norske romankunsten, tidsskriftet Vinduet 1998)
---
"Sjølv skriv han fiksjonar til å krype inn i, det vil seie, dersom ein tek seg bryet med å rekonstruere dei. Historiene er nemleg leverte som halvfabrikata, med holrom som må fyllast ut og tekstbrokker som må snuast om på for å få det fulle utbytet. Men om ein gjer det, får historiene både vegger og dører og store kjellarar under. Ikkje minst kjellarane gjer det vel verdt å gå til verket."
(Marta Norheim i Bøk, tidsskrift for litteratur og teori, nr. 5 1995)
---
"In all his books the keynotes are atmosphere and intensity, coupled with a discreet psychological insight."
(Nøste Kendzior i Portraits. 11 contemporary Norwegian authors. Lillehammer Olympic Organizing Committee 1994)